Før var jeg en reser på fjernsyn.
På å se på, ja.
Etter skoletid gikk det slag i slag, Helene & Gutta, Home and Away, Venner for livet.
For ikke å snakke om Hotell Cæsar.
Jeg droppet mange avtaler på grunn av Hotell Cæsar.
Jeg så også reprisene hver dag, selvfølgelig.
Tv-slave, tror jeg det kalles.
Hvordan det gikk til, eller hvem som kom med ideen, husker jeg ikke, men for noen år siden kastet vi ut fjernsynet. Planen var vel kanskje å kjøpe et nytt, men det ble ikke gjort.
Da vi flyttet, kjøpte vi et flatt og fænsi fjernsyn.
Det var stas.
Men det henger jo der på veggen, av og til til forargelse. Det tar jo tross alt en hel vegg der det henger.
Ikke ser vi noe særlig på det heller.
Jeg følger ikke med en serie på tv lenger.
Og jeg må si det er en befrielse!
Jeg ser selvfølgelig nyheter, Åndenes makt og andre viktige sendinger.
Jeg hadde forresten tre videofilmer som ble jevnt snurret.
Dirty Dancing (-selvfølgelig. Sett minst 100 ganger)
Top Gun (-ikke lei enda. "Mav, there´s a Mig on your tail!")
Senere fant jeg enda en film jeg klarte å se om og om igjen.
You´ve got M@ail.
Og det aller, aller beste med den filmen,
var sangen helt på slutten - da det selvfølgelig endte godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar :)